– Kultur på vestkanten. Det er annerledes. Det tok oss tid å forstå

Av D2 (Dagens Nærlingsliv) ved journalist Simen V. Gonsholt
Publisert 27. mars. 2025

Østkantgründerne Kim Søyland og Jama Awaleh erobret utelivet i Oslo vest.

**Øst møter vest.** Jama Awaleh (til venstre) og Kim Søyland, har skapt et helt lite utelivsimperium i Oslo vest, her representert ved BA3. FOTO: DAVID B. TORCH

Gründerduoen Kim Søyland (42) og Jama Awaleh (45) er kanskje særlig forbundet med Oslo vest-bydelen Frogner, hvor de begge bor og ifølge Finansavisen også «regjerer»: De eier eller medeier en vinbar, en sportsbar, en cocktailbar og en restaurant i og omkring Bygdøy allé og Solli plass, pluss jetsett-stedet Michaels, «finansfolkets nye frisone», i den gamle transformatorstasjonen på Briskeby.

Men duoen startet, som flere av hovedstadens nåværende utelivsmagnater, på Youngstorget. Der tok de for 15 år siden over driften av Stratos, sommerfestlokalet i toppetasjen av Folketeaterbygningen. Da befant de seg virkelig i sentrum av begivenhetene, omkranset som Stratos var av Internasjonalen, Café Mono, Fisk & Vilt og Hells Kitchen, for bare å nevne noen av stedene som hadde gjort Youngstorget til 2000-tallets utelivsmekka i Oslo.

Bortsett fra at de ikke opplevde det som et mekka i det hele tatt.

– Det var bekmørkt, sier Jama Awaleh.

– Det var veldig rockeepoke, ikke sant. Alle var like. Alle var mørkkledde. Alt var litt røft. Alt var litt indie. Men etter konserter dro man jo gjerne ut i det området der likevel. Vi var på Mono, vi, og drakk øl og sånn …

– … men vi følte oss ikke helt hjemme, sier Kim Søyland.

EN LANG REISE

Begge to vokste opp på østkanten i Oslo, Søyland i nordøst, på Vestli og Furuset, Awaleh på Holmlia i sørøst. Begge vokste også opp med alenemødre – det vil si, Awaleh kom til Norge alene.

Han er født i Hargeisa i Somaliland og flyktet som niåring, under den somaliske borgerkrigen, via Etiopia, Djibouti og Moskva til Norge, hvor han etter et par år og fire asylmottak ble gjenforent med mor og søsken. I Oslo hadde han fra før sin onkel og tante.

I Hargeisa hadde han gått på koranskole på ettermiddagene, på Holmlia begynte han å spille fotball. Han debuterte som 15-åring på A-laget, og ble som mange Holmlia-spillere etter ham snart plukket opp av juniorlaget til Vålerenga. Men en alvorlig kneskade satte ham ut av spill den siste vinteren som junior.

Under skadeoppholdet dro han til London for å besøke familie. På Oxford Street ble han stoppet av en talentspeider for et modellbyrå og siden koblet opp med den norske «modellmammaen» Eivor Øvrebø og hennes Team Models. Snart var han månedens «mannesnacks» i det norske damebladet Woman, tolket Ricardo Tubbs fra tv-serien «Miami Vice» i en moteserie i Dagbladets fredagsbilag og gikk catwalk i Paris og Milano.

– På det tidspunktet drakk jeg ikke alkohol, for jeg hadde et lite håp om å komme tilbake til fotballen, sier Jama Awaleh.

– Men da jeg så disse barene og nattklubbene ute i Europa – alle promotørene ville jo ha modeller inn, og vi ble tatt så godt imot, vi fikk komme behind the scenes – det var egentlig der jeg fikk den første kjærligheten til uteliv.

**Gründerhatten på**. – Selv om vi er investorer også, er det det å sitte med den gründerhatten på – alle tankene, alle ideene, den skjerpede tilnærmingen når man har et bilde i hodet og skal gjøre det til noe konkret … Hvordan skal vi gjøre det? Det er utfordrende, slitsomt, frustrerende, men det er også veldig, veldig givende, sier Kim Søyland. FOTO: DAVID B. TORCH

VERDEN ÅPNER SEG

Det var også da han først møtte Kim Søyland. Han var ikke på samme internasjonale løpebane, han var bare akkurat ferdig med latinamerikalinjen på Valdres Folkehøyskole og hadde begynt på Oslo Markedshøyskole.

Han hadde han fått noen «modellmessige tilnærminger» – fotomodelloppdrag – og ba en felles bekjent av ham og Jama Awaleh om å «sette opp en kaffe så jeg kan finne litt ut av den verdenen og gjøre en analyse». Kim Søyland er en analytisk type.

– Men du var ikke helt modelltypen, minnes Awaleh.

– For jeg så på deg som en som vil ha kontroll på livet ditt, og det har du ikke som modell. Det er ikke så mye penger i det, heller. Og mangfoldet var så lite. Det er først nå verden begynner å åpne seg for svarte modeller. Vi var en med afro, en med cornrows og en uten hår – det var meg, jeg ble tidlig skallet. Det var liksom oss tre det sto mellom hele tiden, og så satt to av tre på benken.

– Ja, nei, det hørtes ikke ut som noe for meg, sier Søyland.

– Det hørtes ut som bad business.

ET DØENDE BRAND

Etter studiene begynte han som salgsteamleder i strømbransjen, før han ble key account manager for den norske versjonen av musikkanalen MTV, som var «litt døende, men fortsatt et kult brand». Da tok han opp tråden med Awaleh, som i mellomtiden hadde startet sitt eget eventbyrå, inspirert av innblikket han i sin tid fikk av hvordan europeiske motehus setter sammen visninger.

– Den produksjonen er så vanvittig, sier han.

– I løpet av 15 minutter skal alt skje: Det er lyd, det er lys, det er musikk, det er klær – og det er gjestene i salen, som skal kjøpe eller anmelde disse klærne, det er de som er hovedpersonene. Det der ble jeg så fascinert av.

– Og da jeg ble kjent med Jama, så jeg nok et mulig partnerskap før han gjorde det, fortsetter Søyland.

– Da var jeg veldig corporate, han hadde en annen kompetanse, men jeg forsto at vi hadde noen like prinsipper og verdier, vi kom begge fra ganske enkle kår på østkanten, og med den sulten som vi begge hadde … Jeg tenkte at en sånn person vil jeg ha med meg i krigen.

**Tidsklemmen.***– Vi prøver ikke nødvendigvis å finne opp kruttet, vi er mer på: Hva er det man ønsker? Det skal smake bra, men det skal gå raskt, i enda større grad her på vestkanten,* sier Kim Søyland om deres barfilosofi på Libertine. *– Da har du mer tid til gjesten i stedet,* sier Jama Awaleh. FOTO: DAVID B. TORCH

TO ÅR MED HELVETE

De gikk sammen om en rekke MTV-eventer, for å holde liv i merkevaren – alt fra på Grand Hotel i Oslo til påskefest på Geilo og på en Dolly Dimples-filial under Slottsfjellfestivalen i Tønsberg.

– Der startet vi egentlig vår reise, sier Søyland.

Han gikk raskt gradene i MTV. Og da han og Jama Awaleh fikk muligheten til å drive sitt første utested sammen, Stratos, tenkte de litt på det som en eventogså.

– Vi tighta det til, sier Awaleh.

– Bra bartendere. Raske drinker. Bedre cocktailer. Større vinmeny. Ikke bare ølbokser. Og så var det det å lage et program som appellerer til hele byen. Det var veldig nisje. Mye utgåtte musikksjangre. Så vi åpnet opp mer.

Deretter overtok de leiekontrakten til Justisen, den fredede tregården like bortenfor Youngstorget. Justisen var en institusjon i Oslos uteliv, med sine rødrutete duker, svalganger og sydende bakgård, men hadde sett bedre dager – Søyland og Awaleh beskrev stedet som «pill råttent» ved overtagelsen.

De overhalte og tilbakeførte bygningen med linoljemaling og historisk korrekt interiør, før reguleringsplanen for det nye, bakenforliggende Regjeringskvartalet tvang dem til å overlate lokalet til staten.

– Det var to år med forhandlinger. To år med helvete, sier Jama Awaleh.

Likevel, kompensasjonen fra Statsbygg på 29 millioner endte med å gi dem deres foreløpige toppår i 2022 (de delte ifølge Finansavisen et utbytte på drøye 26 millioner), og Justisen lever videre i et hjørnelokale bak forlagsbyggene på Sehesteds plass, hvor de nå også skal utvide med bakgård og doble arealet. Etter gjenåpningen på Tullinløkka er også et mer feststemt, yngre klientell blitt med på lasset.

– Så det har vært en sinnssykt fin reise, legger han til.

**Tilpasser seg.***– For å lage det vi kaller institusjoner, som er vårt mål, så tror vi på unike steder som er tilpasset bydelen,* sier Kim Søyland, her sammen med Jama Awaleh foran deres franske vinbar Libertine, som overtok lokalet til konkursrammede Champagneria i Frognerveien. FOTO: DAVID B. TORCH

EN SCHIZO GREIE

Reisen har ført dem til Frogner, hvor de denne formiddagen sitter ved munningen av det såkalte Pariserkvartalet, i annen etasje av deres franske vinbar Libertine, som har overtatt lokalet til det en gang så tidsåndsdefinerende og til slutt konkursrammede vannhullet Champagneria.

– De satte egentlig vinkulturen i Norge, og den ville vi videreføre. Men Champagneria var en sånn schizo greie, de hadde altfor stort fokus på cava, som er spansk. Vi går for klassisk fransk. Frogner er og blir jo litt fransk, sier Awaleh.

De er opptatt av å tilpasse sine konsepter til den enkelte bydelen – Nedre Løkka Cocktailbar, som er deres eneste etablissement på Grünerløkka, er «en litt annen ting», foreslår Søyland – men noen elementer går igjen: De har brukt samme interiørarkitekt siden de tok over Justisen – du finner de samme hattekrokene i blank messing som veggpynt på begge sider av Akerselva.

Du finner også de samme glasskrukkene med tørkede fruktskiver. Søyland har strupt innkjøpet av fersk frukt og grønt i deres moderselskap byOSLO Group, til fordel for forhåndsprodusert, kaldpresset sitron- og limejuice, for å effektivisere driften.

– Hva er kundeservice i en bar? Hva er magien? spør han retorisk.

– Det er jo i stor grad å levere det gjestene vil ha. Det skal smake bra, men det skal gå raskt, i enda større grad her på vestkanten. Det er viktigere enn at du står og kutter og nesten flamberer en lime. Det funker ikke her.

SÅ IKKE LYSET

Aller mest tilpasning av konseptet har det vært rundt hjørnet, på BA3 i Bygdøy allé, som tidligere huset de franske gourmetrestaurantene Bagatelle og Lille B.

Kim Søyland konseptualiserte først BA3 som et «lavterskeltilbud» og bydelens første virkelige «forsamlingssted» – han registrerte domenenavnet Frognerkulturhus.no for anledningen – med pingpongbord i kjelleren, bokkafé og standup i første etasje, lunsjbar og afternoon tea, brasseri og nattklubb utover natten.

– Men byen var ikke klar, sier Awaleh.

– Vestkanten var i alle fall ikke klar, sier Søyland.

– Kultur på vestkanten … Det er annerledes. Det tok oss tid å forstå. Jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke så lyset der en periode. Vi bommer like mye som alle andre. Kanskje mer enn alle andre. Men vi vrir og vrir til det sitter. Det er det med å ikke gi seg.

Så nå har BA3 nedre aldersgrense på 25 år og en messingplakett utenfor døren hvor det står «Antrekk: Pent».

BINGO OG MERVERDI

De har imidlertid ikke helt sluppet tanken om et lavterskeltilbud i bydelen. I et funkisbygg vis-à-vis Libertine er de blitt medeiere av sportsbaren BOX, som har quizkvelder, musikkbingo og til og med lover «full rockefot i helgene».

– Der har du litt av den kulturbiten som vi opprinnelig tiltenkte BA3. Og det er blitt skikkelig fart på det, egentlig, men det har tatt litt å få folk som sitter med 80-tommers skjerm hjemme til å se merverdien i å gå ned her for å drikke pils. Det har vært en vei å gå for oss også, sier Kim Søyland.

– Men for gründeren i oss er det jo den prosessen der … Det er da føler vi oss mest levende.